Helge Nome.jpg
 

Helge Nome, initiativtager sammen med Svein Jacobsen

«Forventningene til klubbhuset var store. Derfor måtte vi også stille store krav til oss selv»

Hvordan fikk du vite om Fontenehuset? Hvilken rolle hadde du i oppstarten?
I 1997 engasjerte generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Svein Jacobsen, meg for å lage en utredning om attføringstilbudet til mennesker med psykiske lidelser i Norge. Da kom jeg over en artikkel om Fountain House København som ga interessante innspill om hvorfor et klubbhus i større grad lykkes med å gi et godt tilbud til folk med psykiske lidelser enn det en attføringsbedrift gjorde. Artikkelen førte til at jeg besøkte det da nyetablerte klubbhuset i Stavanger og litt seinere det mer etablerte klubbhuset i Gøteborg. Rådet for psykisk helse arbeidet opprinnelig med forskning og opplysning om psykisk helse, men nå ville Svein Jacobsen at Rådet også skulle satse på rehabilitering. Derfor gikk han og Rådet aktivt inn for å etablere et klubbhus etter Fountain House-modellen i Oslo. Det ble holdt informasjonsmøter på ulike politiske nivå, i kommuneadministrasjon, departement og arbeidskontor og vi inviterte en stor delegasjon til et besøk på klubbhuset i Gøteborg. Til tross for stor interesse og vellykket studietur, forble alle dører lukket og lite tydet på at kommune eller bydeler ville bruke penger på klubbhus. Parallelt med informasjon om klubbhusmodellen, søkte Rådet for psykisk helse (Rådet) om støtte til opprettelse av klubbhus i Oslo fra Stiftelsen Helse og Rehabilitering (SHR). Etter halvannet år fikk Rådet en betydelig bevilgning fra denne stiftelsen, men da var ledelsen i Rådet skiftet og den nye ledelsen hadde liten interesse for å videreføre arbeidet med å etablere et klubbhus. I tråd med klubbhusretningslinjene ble det derfor opprettet en egen stiftelse med eget styre. Det første styret besto av Svein Jacobsen (leder), Nunne Høegh, Thomas Michelet og meg selv. Gunhild Øyangen ble også en del av styret ganske tidlig. Samlingen av disse svært ulike menneskene, viste seg å være avgjørende for å lykkes med å etablere det første klubbhuset i Oslo. Medlemmene i styret hadde variert bakgrunn og kompetanse, men viktigst var besittelsen av et enormt samfunnsnettverk innen næringsliv, politikk og psykiatri. Dette ga arbeidet vårt legitimitet og muligheter til å gi viktige beslutningstakere overbevisende informasjon. Da Svein Jacobsen etter en tid trakk seg som leder, overtok Thomas Michelet. Han videreførte styrets arbeid med etableringen med stor energi, klokskap og forståelse for klubbhusmodellens prinsipper. Da styret var etablert, ble jeg den første betalte medarbeideren i klubbhuset i Oslo. Min oppgave var å få klubbhuset i gang. Jeg fant fram til huset i Holbergsgate, og sammen med Svein og klubbhusets første to medlemmer, ble husets første daglige leder rekruttert. Etter 3 måneder var min oppgave som betalt fødselshjelper over.

Hvem var de viktigste støttespillerne dere hadde i etableringsfasen?
Styremedlemmene hadde ulike oppgaver, og derfor vil det nok være delte meninger om det. Byrådsleder Erling Lae hadde en svært viktig rolle når det gjaldt å få politisk aksept og å sikre det økonomiske grunnlaget for drift av klubbhuset ut over prosjektstøtten fra SHR på 3 år. Den nyetablerte Stiftelsen Fontene hadde ikke økonomiske muskler til å finansiere klubbhuset i Holbergsgate. Takket være familien Høegh ble huset finansiert og leid ut til Stiftelsen Fontene til selvkost. Etter noen år var Stiftelsen i stand til å kjøpe klubbhuset. Uten støtten fra familien Høegh er det vanskelig å tenke seg at Fontenehuset Oslo sentrum ville klart å få tak i et klubbhus med en så sentral plassering. Min rolle i styret var å utarbeide søknad om støtte til Stiftelsen Helse og Rehabilitering og å sørge for den praktiske etableringen og oppstarten av klubbhuset. For meg personlig er det fire personer som var helt avgjørende for at jeg kunne gjøre en vellykket jobb: - Svein Jacobsen og jeg hadde et svært godt samarbeid basert på faglig interesse. Vi hadde gode diskusjoner og jeg opplevde engasjert støtte fra Svein både som generalsekretær i Rådet og leder av klubbhusstyret. - Thor Foss var ansatte i RPH og en av de første medlemmene i klubbhuset. Han hadde viktig erfaring, innsikt og kunnskap om rehabilitering av folk med psykiske lidelser. Hans innspill var viktige for å sikre medlemmenes interesser og en god start for klubbhuset. - Anette Høegh Goelet satt i styret for klubbhuset i New York. Hun videreformidlet en del av de erfaringene som var gjort i NY gjennom mer enn 50 år og var en viktig sparringspartner når vi sto overfor vanskelige valg. - Jeg opplevde klubbhuset i Malmø som et godt klubbhus. Jeg hadde god kontakt med lederen, Bengt Jarl, og han var en viktig motivator i etableringsfasen. Alt gikk ikke på skinner hos oss, men hans mantra var uansett: Stol på medlemmene.

Husker du hvilke forventninger du hadde fra oppstarten av Fontenehuset? Vi jobbet i flere år med å få virkeliggjort klubbhuset. I den perioden besøkte jeg klubbhus som ble drevet på svært ulike måter, noen var gode, noen ganske dårlige. Derfor var jeg først og fremst opptatt av at vi tok de riktige valgene og å følge retningslinjene nøye. Jeg visste at et godt drevet klubbhus ville bli et svært godt sted å være for medlemmene, et sted som kunne bidra til enorm utvikling. Samtidig hadde jeg sett klubbhus som var i ferd med å «råtne på rot». En av de viktigste suksessfaktorene var de ansatte, at de hadde evnen til å internalisere klubbhusmodellens måte å jobbe på. Det mest grunnleggende var selvfølgelig å møte medlemmene med respekt og gi dem den plassen de skal ha i klubbhuset, men de måtte også se potensialet i modellen og legge til rette for progresjon for enkeltmennesker og for huset i sin helhet. Kort sagt: Forventningene til klubbhuset var store. Derfor måtte vi også stille store krav til oss selv. Det er ikke noe som kommer av seg sjøl.

Hvilken betydning tror du fontenehus har for mennesker med psykisk sykdom?
Klubbhus etter fontenehusmodellen kan ha enorm betydning for mennesker med psykiske lidelser. Jeg har selv sett mennesker som i løpet av et halvt år har beveget seg fra et mørkt soverom med nedrullede gardiner via klubbhuset til talerstolen på verdenskonferansen for klubbhus. Det oppleves som magisk. Det som er viktig er at klubbhuset benyttes av medlemmer når de har bruk for det. Da er det en god kilde til vekst. Medlemmer må imidlertid ikke føle seg bundet til eller ansvarlige for arbeidsoppgaver i huset som hindrer dem i å komme videre. Da klubbhuset ble etablert, var vi spesielt oppmerksomme på problemet med psykiske lidelser og rus. Erfaringer fra andre klubbhus var at dette var svært vanskelig å håndtere. Det ble også vår erfaring. Det er en fare for at klubbhusene blir et sted for de mest ressurssterke. Det må være bevissthet blant ansatte om også å legge til rette for folk med de mest alvorlige psykiske lidelsene.

Er det en situasjon/ et møte/ et øyeblikk som har gjort spesielt inntrykk på deg i møte med Fontenehuset?
Vi ønsket å gjøre den offisielle åpningen av Fontenehuset Oslo sentrum feiende flott. Styret, ansatte og medlemmer engasjerte seg på ulike måter. Partytelt med runde bord ble leid, mat ble laget på kjøkkenet, taler ble skrevet, et ad hoc sangkor ble opprettet av medlemmene og pressen var invitert til å dekke den store begivenheten. At det ble pressestreik akkurat da la ikke noen demper på gleden over det vi hadde oppnådd. Selv fikk jeg æren av å lede åpningen sammen med medlem nr. 2. Vi var godt forberedt, alt stemte den ettermiddagen og vi hadde virkelig tro på at dette kom til å gå bra!