Ewa.jpg

Ewa Orlowski Bergseng, daglig leder fra 2000—2017

«Jeg husker vi hadde en grønn sofa i tredje etasje, men den måtte vi kaste ut fordi folk ble sittende å strikke og drikke kaffe. Vi måtte bli «beinharde» på at her skal man jobbe! Så kan man selvsagt godt ta en kaffe, men at det ikke ble hovedaktiviteten»

Hvem var de viktigste støttespillerne dere hadde i etableringsfasen?

Det ble startet som et prosjekt, av to stykker som hadde jobbet i rådet for psykisk helse, Svein Jacobsen, som nå jobber i Fontenehus Norge, og Helge Nome. De hadde søkt midler, startet opp og samlet et styre, med Nunne Høegh, Thomas Michlet og Gunhild Øyangen som var stortingspolitiker. De hjalp oss veldig mye. Fikk fort kontakt med Erling Lae som var byråd for eldre og bydelene. Han var den første i Oslo kommune som støttet Fontenehuset Oslo sentrum, og han hjalp oss veldig mye i starten.

Hvordan var det å jobbe lobbyvirksomhet opp mot politikere og andre – når fontenehus var så nytt og ukjent? Har det politiske klimaet endra seg med tanke på satsing innenfor psykisk helse fra år 2000 til nå?

I starten var det få som ante hva fontenehus var. Så mye av arbeidet handlet om å få tak i folk, fortelle, invitere de hit, prøve forklare hva dette var. Flere medlemmer bidro med å skaffe kontakter i politikken. Gjennom Gunhild Øyangen fikk vi en kontakt i Oslo kommune, Trond Jensrud, som kom hit og var med på lobbygruppemøtene våre, og hjalp oss å legge strategi opp mot politikere i Oslo. Det tror jeg vi skal være han evig takknemlig for, for det gjorde mye. Så var det TV-aksjonen som Rådet for psykisk helse hadde, hvor fire medlemmer var med på et program på TV2 som het «Prøv mitt liv» hvor de fortalte litt om livene sine. En av dem var Geir, og han hadde Jan Tore Sanner boende hos seg i en uke. Jan Tore Sanner har vært en evig venn av fontenehusene siden, og blant annet bidratt med overgangsarbeid i flere departementer. Nå har vi også Fontenehus Norge hvor det er egne ansatte som jobber, og de gjør en kjempejobb. Så det har skjedd mye!

Hvordan har Fontenehuset Oslo sentrum utviklet seg siden oppstart i 2000?

Hvis du hadde vært her i 2000, helt i starten, holdt vi til bare i tredje etasjen. Vi begynte i det små, og regnet med at vi kom til å vokse. Vi var ute og informerte på aktivitetssentrene og slike tilbud, etter råd fra Anette Goelet, datter til Nunne Høegh, som satt i styret for Clubhouse International. Det dukket opp litt folk, men det som var interessant var at den gangen var det ikke egentlig aktuelt for folk som sleit med sin psykisk helse å tenke at man skulle ut i jobb. Det var noe Fontenehuset stod for, men resten av behandlingsapparatet var et helt annet sted. Så mange av dem som kom hit var selvsagt prega av den tenkinga. Jeg husker vi hadde en grønn sofa i tredje etasje, men den måtte vi kaste ut fordi folk ble sittende å strikke og drikke kaffe. Vi måtte bli «beinharde» på at her skal man jobbe! Så kan man selvsagt godt ta en kaffe, men at det ikke ble hovedaktiviteten. Og det er jo ikke sånn her nå, så det har skjedd mye siden. Fra toppetasjen begynte vi vokse, vi fikk flere enheter og vi fikk ganske tidlig overgangsarbeid på Stortinget. Det var også Gunhild Øyangen hjalp oss med det, hun gjorde en kjempejobb. Vi leide ut de to første etasjene, men etter hvert overtok vi hele huset. Og til slutt bygde vi på en etasje til, så det har vokst! Oslo Øst kom underveis, med folk herfra, en av våre medlemmer og en ansatt som starta det, og nå er det enda et tredje hus på gang. Så det har spredd seg.

Er det en situasjon, et møte eller et øyeblikk som har gjort spesielt inntrykk på deg i perioden du var på Fontenehuset?

Jeg klarer ikke velge én ting, men det som har påvirket meg mye er å se at mennesker sakte, men sikkert har vokst og kommet seg videre. Fra når man kommer til huset, noen har nesten kommet inn med bøyd hode, hatt det kjempevanskelig lenge, og sakte, men sikkert reiser man seg, og så en dag står man kanskje på en verdenskonferanse og holder innlegg på engelsk. Det har gjort veldig inntrykk på meg.

Gratulerer, du er Helseminister for en dag, hva er din kampsak for psykisk helse?

Yes! Jeg tenker at det jeg brenner for er det med å utvikle tilbud som medlemmer deltar på, de som faktisk vet hva dette handler om. At man ikke lager pakkeforløp fordi det er smart økonomisk, men at man lager tilbud ala fontenehus, gjerne sammen med fagfolk, men at fagfolk da lytter til folk som har erfaringer med seg. Sånn som det skal være på fontenehus. Jeg tror jeg skulle hatt et fontenehus overalt der det fantes mennesker som slet med sin psykiske helse, det hadde i hvert fall vært en av mine store ting. Fordi det virker. Også tror jeg at det med DPS-overnattinger er et tilbud som skulle utvides. Det at man selv kan melde at i natt trenger jeg et sted å overnatte, det er noe jeg har opplevd at flere som har gått her synes at har vært veldig greit. Sånn at man ikke blir avvist i døra, men at det faktisk fantes en plass til deg. Også tenker jeg også at vi skulle hatt nok psykologer til at alle som ønsker bearbeide tingene sine kunne få gjøre det. Ble jeg helseminister nå?