Hadde det ikke vært for at jeg sitter på et fly på vei over Atlanterhavet når dette møtet finner sted, hadde jeg vært her for å si alt jeg har å si ansikt til ansikt. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Fordi jeg kan. Fordi for meg er Fontenehuset det viktigste som har skjedd i livet mitt på lang tid, og det får ting til å skje i livet mitt. Og selv om dette er min personlige erfaring, vil jeg påstå at det Fontenehuset gjør og står for er av uvurderlig verdi for mange mennesker.

Jeg har ikke fingre og tær nok til å telle alle steder jeg har vært i behandling, alle psykologer, terapeuter, leger og spesialister jeg har snakket med. Det har gått mange år, over et halvt liv, og det har krevd alt jeg har. Likevel sto jeg stadig stille i mitt eget destruktive sinn. Jeg trodde jeg ikke kunne klare mer, at jeg var hjelpeløs og ute av stand til å føle og føle meg som en del av et fellesskap, som et sosialt vesen, at livet ikke var for meg.

Så fikk jeg en dag, ved et tilfeldig lykketreff, høre om et sted kalt Fontenehuset i Oslo. Jeg tok kontakt og fikk raskt et imøtekommende svar av Per fra Ung på huset. Kort tid etter tråkket jeg over terskelen og inn i det som skulle vise seg å være akkurat det jeg trengte. Akkurat det alt jeg har forsøkt til nå aldri har klart å gi meg: Trygghet, stabilitet, tilgjengelighet, fellesskap, å bli sett, medmenneskelighet, samarbeid, handling, håp. Med hånden på hjertet kan jeg si at det er fullt av håp nå. Og det er takket være det disse menneskene bygger sammen.

Fra første sekund følte jeg meg velkommen, det kjentes trygt og litt overveldende. Til å begynne med var det faktisk vanskelig å engasjere meg og møte opp, fordi jeg tenkte at dette er alt for bra til at det kan være på ekte. Jeg var redd for at dette skulle bli nok et midlertidig sted og relasjoner som snart skulle rives fra meg. Det viste seg å ikke være noe å være redd for. Fontenehuset er her for å bli, for den som vil og den som behøver det.

Jeg behøver det.  Jeg vet ikke hvordan det er å ikke være en av Ung på huset-gjengen, for det er der jeg startet. Jeg kan derfor bare snakke for meg selv når jeg sier at Ung på huset er en svært viktig del av huset, både for de yngre medlemmene og for huset generelt. Huset er stort, og det er mange å forholde seg til og mye å sette seg inn i. I Ung på huset møter vi til faste tider og får muligheten til å bli bedre kjent i en mindre gruppe. Samtidig får vi tett og god oppfølging av Grethe og Per. Sammen jobber vi med ulike prosjekter som vi finner engasjerende, og det er høyt under taket og åpen dør. Vi unge finner hverandre og får et fellesskap på tvers av de ulike arbeidsenhetene. Det er vel så viktig for trivselen som for tryggheten og annen deltakelse på huset. Selv møtte jeg de første ukene bare opp i Ung på huset-tiden, men etter hvert som jeg ble bedre kjent med medlemmer og ansatte, har jeg nå også funnet meg til rette på en arbeidsenhet og bruker huset nesten daglig.

Jeg vet at jeg ikke bare snakker for meg selv når jeg sier at Grethe og Per er høyt verdsatt og noe av det beste med Ung på huset. Deres evne til å følge opp hvert enkelt medlem med interesse, nysgjerrighet og omsorg, er enestående. Det er så viktig å bli sett og bli regnet med. Å bli møtt med medmenneskelighet, verdighet og omsorg er for meg mer til hjelp enn en ukentlig time på en kjølig DPS. Dette virker både forebyggende og oppbyggende. Man trenger ikke doktorgrad i psykologi for å kunne være en betydningsfull ressurs i andres liv.

Ung på huset er fullt av raushet og aksept, og det er med på å bygge opp både selvtillit og selvfølelse. Personligheten min blir mer tydelig. Det er nesten uvirkelig å se hvilken forskjell de siste tre månedene har gjort i livet mitt, hvordan jeg blir mer meg selv i møte med andre. Et slags springbrett inn i livet igjen. Jeg gir, og jeg får ta imot av raushet, omsorg, varme, omtenksomhet, interesse, tid, engasjement, kjærlighet, samarbeid og tillit. Det er godt å være litt viktig, å gjøre en liten forskjell, å føle på alt det fine som menneskemøter skaper, alt vi kan få til sammen.

I Ung på huset kan vi bygge trygge relasjoner med jevnaldrende, som tross våre ulikheter alle deler det samme behovet for å bli sett og verdsatt for den vi er, uavhengig av hvor langt vi har kommet i livet utenfor. Å leve med en psykisk lidelse er hemmende og fortsatt ganske skambelagt, ikke bare på grunn av sykdommen, men på grunn av alt sykdommen hindrer oss i å få til og gjøre. Dette prosjektet bygger mennesker og gir livet innhold og retning igjen. Det blir en trygg base og grunn for vekst. Her kan vi lære at det ikke er så viktig hva vi er, men hvem vi er. Her kan vi lære at vi er bra nok. Her kan vi lære at ingen oppgave er for stor så lenge vi jobber sammen. Forhåpentligvis kan denne lærdommen få feste seg og la oss møte verden med hevet hode, nye krefter og fremtidsdrømmer.

Fortsatt har jeg en lang vei å gå før jeg kan kalle meg velfungerende i eget liv, men jeg vil si at jeg i det minste føler meg levende igjen, og det er et stort skritt i riktig retning. Fremtiden virker ikke lenger like uviss. Jeg er ikke like mørk. Jeg kan le høyt og diskutere. Jeg kan glede meg til å stå opp. Jeg kan gjøre. Jeg er ikke alene. Vi er her for hverandre. La oss fortsette med det.

 

Med vennlig hilsen

Thea Wolff Kristensen, 25 år